søndag 25. september 2016

Hva kan du da?

En gang for mange år siden, skrøt min mamma uhemmet av lillesøsteren min. Hun kunne både hekle og strikke og sy og fikk gode karakterer og kunne helt sikkert både spise og puste og kjøre bil og plystre og jeg husker ikke alt hva det var. Men det var mye

Til slutt ble jeg litt lei, og sa: - Ja, og jeg da. Hva kan jeg? Ingenting?

Mamma svarte: - Jo. Du kan jo masse! Du kan... Du kan... Øh. Du kan... Lese! Du kan jo lese!

Puh! Hun fant noe jeg kan! Heldigvis. Det er jo flaut for en mamma å ikke komme på noe barnet kan 

Jeg er jo bibliotekar. Ergo kan jeg lese. På et helt annet nivå enn alle andre her i verden, antakeligvis. Jeg kan lese! Både høyt og stille, små og store bokstaver

Det kan jeg jo

I dag lager mannen middag. Det er indrefilét og fløtepoteter, og med rødvin til. Han klasker til og med til med en eplekake til dessert. Vi har jo så mye epler fra treet i hagen. Og gutta er helt fra seg av lykke. Pappa kan lage middag. Og kake! Han kan også bake boller, tenk det, og til minstens bursdag i januar skal pappa bake boller. Og kanskje en eplekake!

Ja, det er jo godt å ha det klart liksom. Januar kommer jo veldig brått på

Men hva kan mamma? - Mamma, hva er det hun kan da? Og så er det samme runden igjen. - Øh... Mamma kan... Mamma kan... Jo, mamma kan lage sånn marengskake. Og koke pølser. Og lage pesto

- Det er lenge siden vi har hatt pesto, mamma, det må vi ha snart!

Og jeg sitter med litt samme følelse som den gangen søsteren min kunne alt og jeg kunne lese

For jeg kan faktisk lage ganske god mat. Mer avansert enn kokte pølser. Og kaker. Gutta glemmer at helt frem til i fjor en gang så var det jeg som laget all middag hver dag hele uken gjennom. Alle kaker og boller og brød

Så skjer det noe. En endring. Plutselig er det mannen som lager mer mat. Og han kan jo faktisk også lage kaker. Og boller. Han er mye bedre enn jeg til å lage boller. Han får til sånne knuter på kanelsnurrene, han. Det gjør ikke jeg

Jeg er egentlig ikke så opptatt av hvem som kan mest. Men det betyr jo ikke at jeg ikke kan, bare fordi han gjør det. Og jeg er helt komfortabel med at mannen lager mat. Jeg syns det er deilig å slippe

Og jeg kan jo tross alt lese

onsdag 21. september 2016

Om interiør og influensa og en fiolinbue

Jeg er glad i interiørblader, og abonnerer i ny og ne på noen

Nå kommer det faktura og ønske om fornyelse av et abonnement. Jeg sier det opp. Ikke fordi det er noe i veien med bladet, men fordi jeg har lyst til å si det opp akkurat nå

Når jeg faktisk tar meg bryet med å sende en oppsigelse, forventer jeg at de forstår det. At det er det jeg vil, mener jeg. Jeg sier jo ikke opp ting jeg fortsatt vil ha. Det ville jo vært både unødvendig og dumt

I dag brygger jeg på en influensa. Eller så er jeg kommet i overgangsalderen. Noe er det i alle fall

Og jeg venter på en telefon fra ukjent nummer om en fiolinbue vi har bestilt

Derfor svarer jeg da telefonen ringer like før klokken tre. Jeg er midt i en hetetokt, og har vondt i hele kroppen, klamrer meg til pulten min og venter bare på at dagen skal ta slutt. Og likevel velger jeg å svare på det anropet. Fordi jeg er svak og fordi jeg altså venter på en fiolinbue

Det viser seg å ikke være fra Hornaas, men fra Egmont. Som jeg jo har sendt en oppsigelse til tidligere i dag. På epost. For oppsigelser går det ikke an å administrere inne på Min side

Akkurat det kan jeg si mye om en annen dag, tror jeg

Hun som ringer er smørblid og leser fra et manus om at samtalen blir tatt opp og om dette er greit og om jeg har tid et lite øyeblikk og har jeg kommet til M? Siden jeg svarer med navnet mitt, har hun kanskje forstått det, eller? Jeg kjenner umiddelbart at jeg ikke syns det er greit og at jeg ikke har tid og veldig lite lyst, men jeg kommer jo fra et møblert hjem. Og er svak og midt i en hetetokt

Derfor må jeg sitte og høre på dette damemennesket som ramser opp alle fordeler med å godta hennes supre tilbud, der hun sletter det gode tilbudet jeg har fått på fem nummer og legger inn et mye bedre tilbud på elleve nummer. Hun er strålende fornøyd med både seg selv og tilbudet

- Ja. Sier jeg. Som en bekreftelse på at jeg har forstått hva hun tilbyr meg

- Men neitakk. Sier jeg i neste åndedrag. Et halvt sekund etter at hun visstnok har konkludert med at hun har solgt det inn

Sjelden er vel en selger blitt så overrasket over et neitakk. Hun tror nesten ikke sine egne ører. Og jeg holder på å dåne av varme og ønsker bare å bli ferdig med samtalen og skulle ønske jeg bare kunne legge på men så kommer jeg på at det er noe som heter alminnelig høflighet og lider meg gjennom enda noen flere høflighetsfraser og - ja jeg er helt sikker, og - nei det er ikke fordi bladet ikke er noe bra og - ja, jeg sa jo at jeg likte innholdet men - neitakk, jeg mener at jeg har lyst til å si opp

Hun er ganske mye mindre blid da vi legger på. Og jeg er helt utslitt. Og blek

Det kan da ikke være første gang noen sier opp et abonnement?

Heldigvis har jeg jo det siste bladet som kom i posten da, for nå kan det se ut som jeg blir liggende med influensa, og da er det jo veldig koselig å bla gjennom interiørblader

tirsdag 20. september 2016

Kongelig middag

- Jeg lurer på om kongen liker indisk mat?

Filosoferer sønnen under middagen

- Han gjør jo sikkert det. Men han spiser sikkert heller litt mer sånn kongelig mat. Kokte poteter og kjøttkaker og sånn. Med saus

- Han liker sikkert sushi

Blander lillebror seg inn

- Eller kanskje han går på Mac Donalds

- Ja. Da blir det sånn liksom: Halla, kongen! Og han bare: Halla, hva skjer'a?

Jeg tipper kongen kanskje heller går på Burger King. Muligens den i Øvre Slottsgate

(Nå er jeg gjort oppmerksom på at det i Øvre Slottsgate er Mac Donalds, ikke Burger King. Dette kalles kunstnerisk frihet)

torsdag 15. september 2016

#dendagen

15.15: SMS til sønnen: - Har du husket å hente lillebror?
15.16: Anrop fra sønnen: - Nei. Jeg er snart hjemme jeg. Jeg kan jo ikke huske på alt heller da!! Det er ikke min skyld!

15.20: Styrter ut fra jobb for å rekke en buss som tar meg til skolen før fritids stenger. Man vet liksom aldri helt når bussen kommer. For den kommer ikke akkurat når det står den skal. Jeg lurer veldig på hvordan for eksempel aleneforeldre uten bil rekker hverdagen

15.53: Ankommer Sæter. Går i retning skolen, og rekker altså fritids

16.10: Is

16.30: Løper etter ny buss. Den stopper faktisk og venter på oss

16.45: Minsten klarer ikke slutte å tenke på pølse fra Narvesen

17.00: Kjøper en treliter med rødvin. Økologisk

17.01: Minsten klarer fortsatt ikke slutte å tenke på pølse fra Narvesen

17.08: Minsten holder rett og slett på å sulte ihjel om han ikke får pølse fra Narvesen

17.25: Hjemme. Minsten tegner
17.27: Arket har feil form. Eller noe. Minsten tramper opp på rommet sitt

17.38: Minsten: - Hva er det til middag? Pappa: - Pølser
17.39: Minsten er dritsur fordi det er noe han absolutt ikke liker til middag

På 38 minutter endrer altså holdningen til pølse seg radikalt

Nå åpner jeg den økologiske vinen. Holdningen til vin forandrer seg ikke

torsdag 18. august 2016

Takk, Nintendo

Jeg vil gjerne få takke Nintendo og The Pokémon Company for årets galskap - Pokémon GO

Det får sønnen ut på tur flere ganger om dagen. Helt uoppfordret. Med vannflaske, eple og nødlader i sekken

Han er til og med så velvillig at han drar med seg lillebror ut også

Det er nesten verdt de økte utgiftene til mobildata


LinkWithin

Related Posts with Thumbnails