Dragemamma

Hvor var du da verden etter planen, og Dagbladet, skulle gå under? Jeg var på Ski storsenter. Sammen med alle innbyggerne i indre Follo og distriktene rundt. Og mannen. Med ville blikk og fulle poser stormet folk rundt som de skulle hatt mannen med ljåen i hælene. Kanskje tenkte de på alt de skulle ha ordnet før jordens undergang. Polet. Vita. Lefdal. Ultra. Hva om vi ikke har nok nonstop til å pynte pepperkakene med? Servietter med feil farge?! Ingen duftlys? Jeg har ikke stresset med noe før i dag. Ikke for det at jeg stresser så mye i dag heller, men det ligger liksom i luften. En viss forventning om ryddig hus, pepperkaker og appelsiner, gløgg og juletre. Men jeg kjenner at jeg sliter litt med dette. Julegaver. Hva skal vi kjøpe? Hva skal vi ønske oss? Jeg har alt jeg trenger. Gutta også. Jeg elsker å gi bort gaver, små overraskelser. Jeg elsker å få gaver. Men jeg tror kanskje jeg elsker det enda mer når det kommer litt overraskende på. Som 21. mars for eksempel. Om d

- Mamma, hvilke sokker er dette? - Det er fredagssokker - Er det fredag i dag? - Nei, det er onsdag - Jeg vil ha på onsdagssokker   07.20 er liksom ikke det verdens enkleste prosjekt. Jeg aner ikke hvor onsdagssokkene er. Jeg finner torsdagssokkene.   - Her vennen, her er onsdagssokkene - Åh. De er blå! Er dette onsdagssokker altså? - Ja vennen   Jeg har løyet for sønnen min. Uten å blunke. For freden. For å unngå en stor krise før barnehagen.   Jeg gruer meg til han oppdager at onsdagssokkene ikke egentlig skal være blå.

Julekort? Check Eller delvis da. Vistaprint har sendt meg kortene, men ikke konvoluttene som hører til. De kommer ca 19. desember. Så det var jo skikkelig god planlegging, syns jeg. Men det kommer altså kort fra oss i år, til forskjell fra i fjor, da jeg ikke sendte et eneste julekort. Julegaver? Eh. Nei Jeg vet ikke hva jeg skal finne på, verken til mannen eller til barna. Vi lever i et overflodssamfunn, og har alt vi trenger og mer til. Det er sikkert større behov for en geit i Afrika enn flere leker og spill på rommene her i huset, men jeg ser ikke helt for meg at et gavekort fra Plan faller i god jord hos dem under ni her hos oss. Dessverre. Julekaker? Eh. Nei Jeg orker ikke bake. Jeg har planer om en sånn hyggelig pepperkakebakeseanse med engasjerte unger og velduftende kaker over hele kjøkkenet, men det ender vel som vanlig med at det er jeg som står og kjevler og trykker ut og steker. Det eneste gutta er interessert i å være med på, er pynting med melis og no

Vi har (for en god stund siden) laget fuglemat, bilformede meiseboller. I dag kommer de endelig opp. Til stor glede for minsten, som stadig må sjekke i vinduet. Og oppdager at vi har fått besøk Minsten: Mamma, pappa, dere må komme og se! Det er fugler i maten! Mamma: Store måker eller småfugler? Minsten: Småfugler. Nå flyr de! Mamma: De skal sikkert si ifra til kompisene om at det endelig er mat i nr 44 Pappa: De sender sikkert bare en melding... Mamma: Eller de tvitrer?! High five til mamma for det ordspillet!

Pappa har vært innom posten og hentet en pakke. Minsten er ellevill, og deler pappas voldsomme begeistring for pakken og innholdet. Pappa er lykkelig over at han har fått en teknologielskende venn i minsten, og er like ellevill. Han tenker nok: Oppdragelsen viser seg å være riktig! De får riktige verdier, disse små. De har forstått det, de vet å verdsette produkter med eple på, heldigvis og takk og lov for det. Minsten er enkel. Det er eple på. Det er kult. Og så er det bokstaven hans på. Opp og ned. Da blir produktet kjapt godkjent. Og så er han ferdig. Nå vil han se på tv! Ordentlig tv. Ikke masse bokstaver og passord og sånt. Men nye bokser med eple på er ikke bare noe man setter frem og ferdig med det. Det må installeres og kobles og sjekkes og alt mulig. Og tekno-vennen er ikke lenger venn. Han er utålmodig treåring som vil se på tv. Ordentlig tv. Jeg sitter lettere fascinert i sofaen og vet ikke helt hva som foregår. Hvorfor har vi egentlig fått en ny boks? P

- Du er en sånn supermamma, du! Får jeg plutselig høre en dag. Meget overraskende. Jeg kan rett og slett ikke forstå at noen kan komme på å kalle meg det. For er det noe jeg ikke er, så er det supermamma. Hva er en supermamma? En som legger ut bilder av delikate cupcakes og cakepops på bloggen sin? Som baker men ikke har en dråpe søl på benken underveis i prosessen? Som har håret lekkert dantert døgnet rundt, er pent og diskret sminket og bedriver yoga mens kakene steker? Eller en som lar minsten være med og lage sine egne skjeve boller med rosiner? Som lar melet drysse og ikke bryr seg. Vaskehjelpen kommer jo om fem dager. Som bruker store deler av fritiden på helt andre ting enn baking og rydding. Og sminke, for den saks skyld. Jeg roper til gutta, dropper å vaske kjøkkengulvet, liker ikke klesvask og er dronningen av kakemiks fra Toro og frossen fiskegrateng fra Findus. Gutta har hullete ulltøy og for korte boblebukser. Luer og votter ligger aldri der de ska

Årets julemarked på steinerskolen er vel overstått. Nå kan jeg sove om natten igjen. Uten å drømme på vaktlister og ullsokker. Jeg har fått meg t-skjorte, og kan signere på opptil flere av punktene. Jeg kan også tilføye et punkt: Du vet du er steiner-forelder når... - du velger å rigge julemarked fredag kveld, fremfor å dra på hotellovernatting og julebord med jobben God lørdag!

Hva er det med ugler?   Jeg har helt dilla. Det virker som resten av verden har det samme. Til og med gutta har ugleputer på rommene sine. Etter eget ønske.   Jeg har uglestoffer av ymse slag, og min nye favoritt er denne:     Jeg viser denne til en kollega, og hun bestiller umiddelbart en lik. Er den ikke helt herlig? Jeg har lyst til å sitte hjemme og bare se på den. Noe jeg ikke har tid til. Likevel... Men jeg vet fortsatt ikke hva det egentlig er med ugler.  

Jeg har bikket 40.000 treff på bloggen min. Det må jeg si!   En del av dem er ikke helt reelle da, det er nok ikke alle fra Ukraina, Indonesia og USA som faktisk leser mine hverdagsbetraktninger.   Noen av dem leter etter lettkledde damer. Det er det lite av her. Noen ønsker vel å finne reklame. Eller få meg til å reklamere. Lite av det også.   I den store verden er ikke 40.000 så mye. Det er bloggere som har så mange lesere pr dag. Nå er ikke det et mål i seg selv for meg. Selv om drømmen er å bli oppdaget som den nye store skribenten da.   Men til dere som leser meg: tusen takk for besøket! Velkommen igjen!

Anrop fra ukjente telefonnummer svarer jeg sjelden på. Særlig etter at jeg fikk organisasjonsnummer - det er mye Gule sider, leverandører av websider, advokathjelp, obskure nettkataloger og annet som ringer. Men - i disse julemarkedstider må jeg svare på nummer jeg ikke kjenner. Det kan jo være noen som ikke er helt fornøyd med vakten de er satt opp på eller slikt. Ikke for det at jeg har tenkt til å endre på vaktplanen nå, men jeg må jo late som jeg er åpen for forslag, i det minste. Derfor, i et svakt øyeblikk, svarer jeg i dag. - Hallo? - Hallo Marita! Det er Aksel som ringer - Jaha Aksel ja. Det er sikkert en pappa i julemarkedskomiteen. Jeg husker jo ikke hva alle heter. Han kjenner jo tydeligvis meg, så personlig som han er - Ja, fra Netcom Netcom ja. Det virker som vi er bestevenner. Men jeg kjenner ingen i Netcom - Ok. Hei - Hei! Kan jeg spørre deg om du er fornøyd med den mobilleverandøren du har i dag? Ja, du kan jo spørre, men d

Jeg føler meg litt strukket for tiden         Det går vel over!

- Mamma, tror du jeg er like flink til å strikke som mormor? - Eh. Nei, vennen, mormor har strikket i seksti år. Du har gjort det to ganger. Så du er nok ikke akkurat helt like flink. - Jeg har strikket mer enn to ganger da! - Ja, ok, du har strikket to ting . Mormor har nok strikket litt mer enn en sau og en nisse - Ja. Mormor elsker å strikke. Hun gjør det hele tiden. Hun vil sikkert strikke i graven. Eller. Kanskje ikke i graven. Kanskje hun har noe hun syns er veldig fint, som hun har strikket, det vil hun kanskje ha med i graven Jeg blir helt målløs. Graven?!

Nei, jeg er ikke lenger så rolig og avbalanser og i rute som jeg var her for noen dager siden. Jeg må innrømme det. Jeg er stresset og urolig og drømmer om excel og vaktlister og filtrering av informasjon på klasse, navn og antall barn ved skolen. Jeg kjenner snart alle navnene på alle foresatte ved skolen til sønnen, og vet hvor mange barn de har. Jeg kan koble foreldre sammen med foreldre, og foreldre med barn, barn med andre barn og snart også besteforeldre. Mannen oppdager en pappa uten barn i en klasse, og det tar oss en liten stund å forstå hva som er skjedd der. Barnet er selvsagt oppført med mamma, pappa og stefar. Sånn er det i samfunnet nå om dagen. Da jeg var liten, hadde de aller fleste en mamma og en pappa og et søsken. De bodde på samme adresse og hadde samme etternavn. Nå er det mine, dine, våre, gjerne med litt forskjellige etternavn som ikke kommer under hverandre i filtreringen. Derfor blir noen foreldre satt opp med vakt på både bakeri og delikatesse samtidig, mens

Eldstemann har lært noe nytt. Det gjør han jo for så vidt hver dag, siden han tross alt går på skolen. Men denne gangen er det litt annerledes. Den kulturelle skolesekken inneholder nemlig det meste, også joik. Med selveste Mikkel Gaup. Derfor går det mye i joik hos oss for tiden. Partyjoik faktisk. Ulvejoik er også et ord som er kommet inn i vårt vokabular. Tilfeldighetene skulle ha det til at hele klassen var samlet hos en av jentene etter joikekurset. Og utrolig flinke var de, da vi fikk en liten smakebit av det de hadde lært. Så flinke at Mikkel til og med mente det var den beste klassen han hadde hatt. Jeg legger ikke ut video av klassen som joiker, selv om jeg har det. Den er forbeholdt de som faktisk er med. Men partyjoiken kan dere høre her: God helg - og god fest!

Fra to forskjellige bloggedamer har jeg nå fått en utmerkelse. Først fra Åshild i bestemors hage , så fra Siri . Tusen takk, damer. Jeg leser jo dere, hyggelig at dere leser meg! Jeg har fått sånt tidligere også, og setter naturligvis stor pris på at folk har lyst til å lese mine greier. Jeg leser jo mange andres greier. Jeg syns bare ikke det er så lett å sende slike utmerkelser videre. Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det igjen: det er litt som kjedebrev. For hva skjer hvis jeg ikke sender stafettpinnen videre? Mister jeg håret? Taper jeg masse penger? Kræsjer jeg bilen? Støter jeg noen? Som faktisk liker min blogg og som ønsker å hedre meg? For å godta utmerkelsen, skal jeg : Takke og lenke tilbake til avsender Sende videre til fem andre Legge ved bildet Så - takk igjen, damer. Fem blogger jeg leser: Livets små øyeblikk . Fordi hun tar flotte bilder, og skriver godt om sønnen med spesielle behov. Hverdag med og uten autisme . Av samme år

Når mannen ikke kommer hjem til middag, er jeg ikke på mitt mest kreative innen matveien. Det blir gjerne å ringe til noen. Altså: ringe naboen. Jeg elsker naboen. Det er jo ikke annet å si: Da er det bare å glede seg hele dagen, til dette: I posen er det verdens mest barnevennlige mat. Naboene har jo også barn, så de vet hva som faller i smak: Som lovet, også med dessert: Takk for maten. Den smakte fortreffelig! Alle burde ha slike naboer. Men skaff dem gjerne selv, for jeg vil gjerne beholde mine...

Det er ikke bare vi mennesker som skal ha det koselig i førjulstiden. Vi skal også tenke på de små ute. Som flyr, eller klatrer. I trær og busker.   Derfor har minsten og mamma laget meiseboller. Eller meisebiler blir det faktisk.   Vi smelter fett, blander frø og nøtter, og rører alt sammen. Veldig spennende når man er nestenfire år. Så får vi se om de faller i smak hos dem de er tiltenkt. Og at de ikke faller fra hverandre. Hvis dette blir bra, har vi sysselsetting i hele vinter. Det blir nok ikke så billig, i forhold til kjøpeboller. Men det er ikke så viktig her, det er spenningen rundt det hele som teller. Vi satser nå på besøk av ekorn i hagen igjen. I tillegg til alle småfuglene. For dette er gourmetmat.   Oppskrift fant vi her

Det har vært snart jul en stund. Det er alltid hektisk, men i år tar jeg det med ro. Det har jeg for så vidt gjort hvert år, og det har endt i stress og mas de siste par dagene før jul. Men i år har jeg bestemt meg for å ta det veldig med ro. Begynne tidlig. Legge lista lavt. Julemarkedet på skolen er snart i boks, sånn produksjonsmessig. Siklesmekker blir det i år. Sydd på ny overlock. Som plutselig ble tom for tråd på den ene spolen i går kveld. Nå får jeg ikke tredd den på nytt, for det er så utrolig kronglete inni der. Særlig ved den underste griperen. Selvfølgelig er det den tråden som går tom uten at jeg merker at det skjer. Det skal nemlig være en sånn lur måte å tre overlocker på - knyt sammen gammel og ny tråd, med båtsmannsknop, som om jeg kan det, og trekk den nye gjennom i sporet til den gamle. Selvsagt går det tomt uten at jeg ser det, jeg trodde for det første det var like mye tråd på hver spole, for det andre at jeg hadde mange hundre meter igjen, for det tredje

Jeg må kanskje forklare litt nærmere min aversjon mot halloween. Siden det virker som alle andre i Norges land syns dette er morsomt og søtt og festlig. Vi har bodd på bakkeplan i syv år. Før det bodde vi i bygård, uten barn og uten noen som ringte på og tigget godterier. Da vi flyttet ut hit, til rekkehus på bakkeplan og masse nabounger, merket vi allerede første høsten at her er det masse styr rundt halloween. Ikke nødvendigvis så organisert. Ikke så veldig gjennomført heller. Lite kostymer og mye plastposer. Mye mas. Eldstemann var et år, og ble skrekkslagen da han åpnet døren. Vi deltok derfor ikke i styret det første året. Det kom litt brått på oss. Andre året tenkte vi på det i god tid, det vil si med flere timers margin, og hadde godterier klart. Og klementiner, tror jeg. For det er jo ikke lørdag heller. Tredje året begynte det å bli litt voldsomt, og jeg prøvde minigulrøtter i et forsøk på å skremme dem vekk året etter. Det med gulrøttene funket ikke.

Så var det den dagen igjen, da. Og jeg fortsetter kampen mot de litt frekke. Jeg lar dem smake egen medisin, så og si:

Lykken for mamma er å klare å overtale gutta til å droppe Mc Donald's og heller spise tapas.   Lykken for minsten er å finne en butikk med en hel masse skinkespek hengende fra taket.   Stedet ligger på toppen av en rulletrapp, og litt rart plassert inne på et ellers ganske kjipt senter. Men det ser fristende ut. Ikke blir det noe dyrere enn Mc Donald's heller. Jeg kan virkelig anbefale tapasen på Alna.   Av alle steder...

Eldstemann har funnet radioen. Til å begynne med lurte han fælt på hvordan man spoler seg frem til riktig sang, men nå har han forstått konseptet. Jeg syns av og til det er deilig uten bakgrunnsstøy, men det er jo forsåvidt greit å holde musikkinteressen hans vedlike, og lar ham høre på. Vi har visst radioen stilt inn på P3. Selv om de voksne i husstanden nok er mer P1, sånn aldersmessig. Tidligere gikk Juntafil lørdag formiddag. Nå går det sannelig på torsdag kveld. Viser det seg. Overraskende nok. Kveldsmat: Bakgrunnsstøyen er Lido Lido , kan de annonsere. Det er egentlig ingen som hører etter. Så kommer programlederens stemme klart og tydelig frem. Ikke sånn rolig i bakgrunnen, som musikken har vært frem til nå. Neida. Høyt og meget tydelig skal det være: - Og nå til et spørsmål, sendt inn på 2026 (eller noe sånt) : Fra jente, 19 år. Hva er egentlig bollemus? Mamma rødmer. Pappa flirer. Og rødmer også litt under skjegget. Sønnen våkner til live: Bollemus! Hva

Engasjement er viktig. På flere områder. Jeg engasjerer meg, men ikke så ofte i full offentlighet. Jeg vet hva jeg syns er rett og galt, og står for det. Folk får være enige eller uenige. Men jeg gjør det gjerne i det private. Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det igjen: min blogg er et fristed. Et sted uten de store engasjementene. Uten de store utbruddene. Uten de store ordene. Jeg vil underholde. Jeg vil få folk til å smile gjenkjennende, eller glede seg over at det ikke er dem. Jeg vil ikke skape debatt, krangel eller uvennskap. Derfor holder jeg meg unna en del temaer. Temaer som virkelig engasjerer. I gamle dager, da jeg var liten, og internett ikke fantes, var det også engasjement. Folk skrev leserinnlegg i avisen. Trykt på papir. De var den gang, som nå, opprørte over dette og hint. Men det er klart, opprøret mildnes litt i prosessen: lese en avisartikkel - finne blyant og papir - skrive ned alle meninger om saken, pusse ut feil og begynne på nytt - putte breve

Heldigvis er jeg så oppegående at jeg innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Derfor kaster jeg inn håndkle når det gjelder disse studiene. Dessverre.   I teorien går det helt fint. Jeg kan strukturere dagene til å inneholde både det ene og det andre.   I praksis er det noe helt annet. Jeg har ikke lyst til å lese informasjonsøkonomi. Til og med klesvask er morsommere.   Når jeg daglig har dårlig samvittighet for noe jeg ikke har gjort, må noe nedprioriteres.   Gutta er jo der. De kan ikke nedprioriteres.   Klesvasken hoper seg opp om den ikke fjernes daglig. Det samme gjelder egentlig hybelkaninene, men de bare puster jeg litt hardt på så kryper de inn i krokene et par dager til.   Lesingen forsvinner ikke. Den ligger som et gnagende dyr over meg uansett hva jeg gjør. Og når jeg i tillegg får vite at jeg må levere utkast til semesteroppgave i løpet av en ukes tid, da stopper det opp. Da får jeg helt vegring.   Derfor er jeg ikke lenger student. Det er

Minsten: Det er ikke lov å si va-ann. Det heter jo ikke det! Det heter ikke me-elk heller Mamma: Ok. Nei vel Minsten: Kona til naboen sier det Mamma: ??? Kona til naboen? Hvem er kona til naboen? Jeg vet jo selvsagt hvem som er kona til naboen. Jeg bare syns det er litt rart å henvise til henne på den måten. Og når har hun uttalt seg om melk og vann? Til minsten? Minsten: Hos flodhesten vel. Bak hekken Aha! Mamma forstår. Det er på lydboken. En flodhest i huset. Det er der han snapper opp sånne uttrykk. For hjemmefra har han det ikke. Det er veldig sjelden vi henviser til kona til naboen .

Eldstemann er i det filosofiske hjørnet om dagen: Mamma, tenk på de første som laget språket da! De andre forsto jo ingenting. Hva er det du mener, liksom? Minsten har tegnet. Jeg lurer på hva? Han svarer at det er bare en sånn stråddel Jeg antar han har litt det samme problemet som de med det første språket: Vi andre er nok ikke helt sikre på hva han mener, liksom.

Jeg har igrunn ikke sett noe særlig på barne-tv i det siste, men skal jammen begynne med det nå. For nå har jeg oppdaget Kash. Jeg har vært på teater og sett Jungelboken . Og for et stykke! To mammaer på teater med to store gutter. Hvem som koser seg mest? Jeg tror det er mammaene. Jeg ler så jeg griner flere ganger. Det er mørkt og dystert, men samtidig veldig morsomt. To aper i hvite dresser, som går på fest på Bananrepublikken og har pappaer med masse bananer. En ulveflokk som danser som guder. Shere Khan med den høyeste hanekammen i verden, og kniver fra Clas Ohlsson i ermene. Ka i Uma Thurman-stil, med gul treningsdress og sverd på ryggen. Baghera i lakk og lær og høye hæler. Geir Kvarme som Baloo, med boksehansker og voldsomt hår. Og Kash som Mowgli. Med en stemme til å dø for. Mammas nye helt.

lurer jeg på hva vitsen er. Hvorfor holde på. Hvorfor engasjere seg. Hvorfor bry seg. Hvorfor stå opp. Hvorfor ikke bare ligge hjemme i fosterstilling.   I dag er en sånn dag. Så jeg hører på denne, og gleder meg til alt går over

I august bestiller jeg tur i høstferien, for eldstemann, mormor og meg. Vi begynner umiddelbart å glede oss til oktober. Det er sjelden vi faktisk reiser på høstferie, så dette blir jo spennende. I september får jeg studieplass på høyskolen, og blir student. Og får et problem (eller hva jeg skal kalle det) da jeg ser at en samling tilfeldigvis er planlagt midt i høstferien, og at jeg ikke får kommet meg på de forelesningene. Som sikkert er veldig viktige og spennende. For jeg er jo tross alt et pliktoppfyllende menneske. Jeg møter opp på det meste. Jeg forsøker å minne dem på at vi faktisk har et liv utenom studiene, og at for voksne mennesker med barn kan det være en strek i regningen med tre undervisningsdager midt i høstferien. Siden høyskolen ikke følger høstferien, bryr de seg ikke nevneverdig om det. Det beste er om jeg deltar, men jeg mister ikke studieplassen. Det er jo bra, i det minste. I oktober er jeg på den første av tre forelesningsdager i den etter hvert så

Lider du av søvnproblemer? Sliter du med å sovne? Jeg har kuren: Kingma (2001) Etter to sider begynner øyelokkene å bli tunge Etter fem sider vurderer du seriøst å kapitulere og bare legge bort boken Etter syv sider drømmer du faktisk at du leser Og den boken i drømmen er utrolig mye mer interessant enn Kingma noen gang vil bli

Vi konkluderer med at det er høst!

I dag er det Mikaelisfest på skolen. Foreldre kan gjerne komme og se på spillet, men må gå før motsprøvene. Jeg har ikke fått vite noe om hva tredje skal gjøre. De skal visstnok svare Ja , når læreren spør om noe. Det er den informasjonen jeg har der jeg står i skolegården og venter. For en gjeng flinke barn! Tredjeklasse er dverger. Jeg vet at sønnen hater eurytmidraktene, særlig hatten. Men det viser han ikke i dag. Dette er ikke den urolige klassen vi hører rykter om. Med barn som løper vilt rundt, bråker og ikke hører på læreren. Som ikke vil være med, og som forstyrrer de andre. Dette er en klasse som har øvd på sanger, bevegelser og lært legenden om St. Mikael og ridder Georg som bekjemper dragen. Dette er barn som tar oppgaven alvorlig, til tross for hattene. Barn som gjør mye mer enn bare å svare Ja . Barn som er fornøyde når spillet er over og det gode har seiret over det onde. Barn som har stolte mammaer med tårer i øynene. Nå er det motsprøver som s

Jeg hører de sier lykke ikke kan kjøpes for penger. Men noen ganger er jeg så materialistisk at jeg blir lykkelig av nykjøp. Som i dag. Og jeg gleder meg til mandag når jeg skal gå ut med ny kjole (fra Dragemamma) og ny veske (fra Nova). God helg!

Minsten: Mamma, sånn speilegg-godteri, det har jeg ikke hjemme Mamma: Nei. Men vi skal ikke ha sånn Mamma legger en melkesjokolade i handlekurven Minsten: Mamma, hva er det? Peker på kjærligheter Mamma: Det er kjærlighet. Vi skal ikke ha godteri i dag, det er ikke lørdag Mamma legger en pose chips i handlekurven Minsten: Mamma, jeg vil ha mine egne sånne! Og peker på kinderegg Mamma: Nei vennen. Vi skal ikke kjøpe kinderegg i dag . Du har fått en smoothie. Og sånne små agurker Mamma legger en pose Smash i handlekurven Men det er jo ikke lørdag i dag?!

  Det er skikkelig stille på Epla-siden min. Er det ingen som trenger en ny skjorte? Eller den ultrakule linbuksen? Blå fiskekjole til dame? Jeg har også en masse luer, halser og siklesmekker, som ikke ligger i butikken. Send meg en melding om du trenger en lue eller en hals til kalde høstdager.   Løp og kjøp da vel!       Ok da, så er dette reklame...

Jeg har vært på butikken i pysjbukse. Det er ikke en vanlig greie for meg. Vanligvis har jeg på ordentlige bukser når jeg viser meg ute blant folk. (Eller til nød en joggebukse, så det kan se ut som jeg er ute og trener) . Jeg ser vanligvis veldig skjevt på folk i kosebukser på butikken. Og særlig på de med bukser som så tydelig er pysjbukser som mine blomstrete, fra HM. Men toppet med Tina Wodstrup-jakke og Becksöndergaard-skjerf gir det hele et eksklusivt inntrykk, tross alt. Siden jeg ikke pleier å lage slike  dagens outfit -innlegg, har jeg dessverre ikke et sånt bilde der jeg poserer med knekk i kneet, vridd halvveis mot kamera

Å hilse på Kasper, Jesper og Jonatan Å fortelle politimester Bastian at han også har sånn sløyfe og drakt hjemme . Bare at hans sløyfe er blå Å høre fra tante Sofie at han har det flotteste navnet hun har hørt i dag Å hilse på barberer Sørensen Å finne trikken. Med trikkefører Syversen Å kjøre tre kvarter gjennom Oslos gater, i veterantrikk, som ikke er rød men blå, uten kaker og sitteplass på taket, men likevel en stor opplevelse Lykke for mamma er å oppleve den voldsomme gleden dette er for minsten. For en opplevelse! Takk til Oslo bokfestival!

Minsten: Mamma, elger spiser ikke muser Mamma: Nei. Elg spiser nok blader og bark og sånt Minsten: Ja. De spiser sikkert blader som har falt ned på bakken. De får nok ikke tak i bladene som henger høyt oppe Mamma: Jeg tror elgen er ganske stor, så han rekker nok en del oppe i trærne også Minsten: Ja, ellers kan han jo få hjelp av sjiraffen. Den har veldig lang hals. Den kan plukke blader til elgen fra oppe i trærne, og holde grenene nede for elgen Mamma: Ja. Det er jo en mulighet (som jeg ikke har tenkt på før egentlig) Minsten: Mamma, elgen har fire ben Mamma: Ja. Vet du om et dyr som har to ben da? Minsten: Kenguru Mamma: Ja. Det kan man jo kanskje si. (Nok en ting jeg egentlig ikke har tenkt på selv). Vet du om noen dyr uten ben da? Minsten: Snegle. Og så meitemark. Og hai Jeg elsker disse samtalene. Denne varer i tre kvarter, og jeg kan ikke huske halvparten en gang. Men sjiraffen er herlig. Og kenguruen. Og sneglen. Og mye annet også.

Når du ringer på døren min og sier: Hei, jeg selger strøm , ikke bli så oppgitt når jeg svarer: Nei takk, jeg har allerede strøm. De aller fleste i Norge har strøm. Og jeg er strålende fornøyd med den strømmen jeg har. Den fungerer helt utmerket slik den er. Når du ringer meg på ettermiddagen og sier: Hei, det er Rune fra Aftenposten her! , ikke bli så overrasket over at jeg sier: Nei takk, jeg er nesten helt sikkert ikke interessert. Jeg vet jeg har sagt opp Aftenposten pr e-post. Jeg vet at det sikkert er dumt for deg, og at du derfor vil ta en prat med meg angående den oppsigelsen. Men hadde jeg villet ha Aftenposten, hadde jeg ikke sagt den opp i første omgang. Da hadde jeg fortsatt å abonnere på den. Og kjære kinesiske Wang. Jeg forstår ikke hva det er du ønsker å selge meg, eller selge for meg, eller tilby meg, mot et depositum på 30 %. Jeg vet ikke hva 'after pressing nut, balance nut and before pressing nut' er, og må be om nærmere spesifikasjoner før jeg kan slå

Etter to dager på høyskolen er jeg forvirret. Går det an å gjennomføre dette?  Dag en: jeg vet ikke en gang at jeg skal møte opp, da jeg ikke har fått beskjed om det. Jeg får vite det via bekjente med mer oversikt enn meg. Usikkerheten er bare - når skal vi møte opp? På nettet står et tidspunkt, i innkallingen et annet. Jeg satser på noe midt imellom de to tidspunktene. Vi får utdelt feil studieplan, feil litteraturlister og vi får muntlig informasjon om feil fag. Dag to : timeplanen er så lite fleksibel at det må legges inn forelesningsstart 08.30, selv om forelesningene ikke vil begynne før 09.00. Denne halvtimen er mye verdt for meg som skal få avgårde barn før forelesning, og jeg er veldig glad for at det er feil i timeplanen. Selv om det samtidig er dumt med feil i timeplanen. Forelesningen er satt opp til å vare til 15.15 på ettermiddagen. 11.30 går vi. Dagens forelesning er over. Uten at jeg har forstått noe av temaet. Selvstudium venter. Les disse 40 sidene til i mor

Minsten: Mamma, det går ikke ann å bæsje med snoppen! Mamma: Nei, det går jo ikke an. Minsten: Man tisser med snoppen, og så bæsjer man med rompa. Mamma: Mm. Minsten: Men hvis man hadde snoppen bak og rompa foran, da kunne man bæsje med snoppen. Mamma: ... (Jeg velger å ikke illustrere innlegget)

Ting som virker som en god ide i april, men som jeg kanskje angrer litt på i september: masterstudier. Jaja, vi får snakkes i 2015. Nå må jeg lese!

Lørdag:   Bursdagsfest for eldstemann og to klassekompiser. Vi klarer å legge feiringen på det beste stedet på den beste dagen: Ekeberg under flyshowet, i strålende sol. Snakk om flaks. Selv om en av arrangementsforeldrene mener det er kjøpt og betalt, regning kommer neste uke. Alle barna fra klassen kommer (nesten da), og de er så utrolig søte og greie. Flinke til å vente på tur, høflige og sympatiske. En glede.     Vi serverer masse pizzasnurrer med merkelig fasong. En av jentene i klassen utbryter: Det ser såååå godt ut! Litt senere: Vet du, de var ikke så gode som jeg trodde. Jaha, tenker jeg, det var jo voldsomt til oppriktighet da. Før det kommer mer: De var enda bedre!   Sånt gleder jo selvsagt, og unger er jo herlig ærlige.   Vi har det kuleste fruktfatet, ever. Alle barna glemmer å mase om kake, som de jo uansett ikke spiser så mye av. Vannmelon-alien med hår av gulrøtter. Utrolig kult, og stor suksess blant både barn og voksne. Jeg kan dessverre ikke t

Skjærene og måkene her i området har fått med seg at vi kildesorterer. De vet hvilken pose de bør gå etter. Den blå med plast får stå helt i fred. Den grønne med matavfall derimot. Den må mor feie opp fra gårdsplassen etter en skikkelig formiddagsfest. Og jeg lærer av mine feil, nå er det ikke lenger noen mellomlagringsløsning ved døren til noen skal forbi søplekassa.